Røros og verdensarv?
I helga var jeg på Røros og sjekket forholdene i forhold til å plassere min diplomoppgave der. Noe som både kan bli nesten provokativt og utfordrende når man tenker på Røros sin historie og det faktum at Røros er en del av verdens kulturarv. ( ble satt på UNESCO´s verdensarvliste i 1981).Hvordan tar man stilling til at en hardhent riksantikvar har styrt all form for byggeaktivitet i Røros sentrum i snart femti år? Og er det realistisk mulig og utfordre disse normene med ny arkitektur mitt i sentrum av herligheten? Mest sannsynlig ikke om dette hadde vært virkeligheten, et skoleprosjekt er heldigvis ikke det og kan dermed sette rammene for en diskusjon.
Røros har en over 300 år lang gruvehistorie som danner grunnlag for både plassering og opprinnelse til bergstaden(Røros har ikke bystatus men er en bergstad, en betegnelse for by-lignende samfunn som er grunnlagt på gruvedrift). Da man fant kobber der i 1644 og fram til gruvens konkurs i 1980 skapte gruvedriften både arbeid og velstand for Røros. Det er også et faktum at Røros kirke , Bergstanden Zir, som i dag er Røros´mest kjente landemerke og ikon ble finansiert av Røros Kobberverk. Derav kobberverkets emblem på alle fire sider av kirkens tårn. Den er også Norges femte største kirke med plass til 1600 mennesker, noe som er ganske imponerende med et innbyggertall på knapt 5500.
I dag er Røros et sted som livnæres først og fremst på turisme, Røros har ca 1 million besøkende hvert år. I tillegg sysselsettes store deler av dagens befolkningen innenfor designindustrien. Rent klimatisk så ble all skog i store områder rundt Røros hogget ned under gruvedriften, i dag står kun krattskogen tilbake. Dette og det faktum at Røros ligger i innlandet hvor luften ofte står stille på vinterstid fører til et ganske kaldt vinterhalvår hvor det ikke er uvanlig at temperaturen ligger helt nede i -40C.
Rent byplanmessig er Røros ganske unikt i norsk målestokk da de to hovedgatene er organisert med bakgårder innenfor alle husene også mellom de to parallelle hovedgatene. Disse gårdsrommene dannet rom for at kvinnene kunne drive litt gårdsbruk mens mennene arbeidet i gruvene. Her hadde de plass til noen kyr og kunne dermed produsere nok mat til at familiene kunne overleve vinteren, det var ikke særlig godt betalt å arbeide i gruvene og ingen kunne klare seg utelukkende på dette. Den unike trehusbebyggelsen fikk Riksantikvarens oppmerksomhet allerede i 1922 hvor 8 hus ble fredet.
I dag er det ca 400 trehus som er vernet innenfor verneområdet på Røros. Dette betyr at de skal søke riksantikvaren for å skifte en spiker. Da riksantikvaren først begynte på arbeidet med å få hele Røros vernet på 1960 tallet møtte han mye motstand for sin hardhente politikk i forhold til vern av hele bergstaden. Fra å få byen vernet til og også skulle bestemme hvilken farge husene skulle males i har Riksantikvaren æren for at Røros er bevart i såpass god stand som det er i dag. Det er også til hans fortjeneste at Røros havnet på verdensarvlisten til Unesco i 1981.
Den dag i dag styrer Riksantikvaren Røros med hard hånd og selv den minste detalj skal godkjennes om det skal gjøres endringer i eksisterende bebyggelse. Hva så med nye bygninger innenfor det vernede området? Hvordan stiller Riksantikvaren seg til ny oppføringer på steder hvor det ikke har vært bygd før? Og hvordan skal arkitekturen stille seg opp mot den unike kulturarven som Røros formidler i dag? Hvordan ser framtiden til Røros ut, hvis de aldri kan bygge noe nytt i sentrum, skaper man videre utvikling og grunnlag for eksistens ved å kun beholde det gamle, eller kan gammelt og nytt skape et enda bedre produkt?
Tags: diplom, Røros, verdensarv
