Lhasa, Top of the World
Vi er på vei hjem, etter et bedre måltid og noen øl. Klokken er ikke veldig mange, kanskje halv ett. Den ellers så livlige gågata mot hotellet er mørk. Ikke et eneste vindu eller gatelys lyser opp, ikke en eneste tibetaner å se. Det eneste vi kan se er silhuetter, silhuetter av soldater, skjoldet, geværet og hjelmen er nesten farlig tydelig. Plutselig lyser det opp, vi blendes av en stor lykt fra oven. Vi sier ikke et ord før vi kommer ut av gågaten og over den opplyste bilveien. Det er surrealistisk, tibetanere er fredelige, ingen av oss liker situasjonen, men vi biter tenna sammen. Soldatene på sin side hilser på oss på samme måte som de utallige små tibetanerbarn som akkurat har lært seg ”hello”.
Vi satte oss på toget I Beijing, 48 timer senere var vi i Tibet. På den diagonale ferden igjennom Kina kunne vi se utrolig mye laber betongarkitektur, store jordbruksarealer, slitne byer og halvhøye fjell. Da jeg våknet på det andre døgnet var vi inne i skyene, sekunder etter gikk vi opp over 5000 meter over havet og solen skinte inn. Snødekte fjell, grønne enger, blå himmel og det vrimler av hjort, yak-okser, og hester. Jernbanestasjonen i Lhasa er diger, den bringer inn 5000 mennesker hver dag.
Barkor, hjertet av Lhasa’s gamleby. En pulserende gågate, et gedigent marked og et religiøst mesterverk. Barkor omringer det store Jokhang klosteret, alle går rundt Jokhang i klokkens retning. Man skal følge klokken, i alle fall klokkens retning, tiden virker ellers å stå stille. Det er nesten kun soldatene, samt kanskje en og annen forvirret turist som går deg i mot i det du følger strømmen. Veien blir smal, bred, lys, mørk og den svinger stadig, på begge kanter ropes det om kjøp eller salg. Da du kommer rundt og ut på Jokhaug plass, ser du Potala Palace reise seg i det fjerne. Bygd av den 5. Dailai Lama. På det som utrolig nok er en naturlig klippe midt på den flate sletta mellom bratte fjell på omtrent 5000 meter. Settinga er rett og slett genial. Du står der og tenker, hva er bygning og hva er klippe? I dag er Potala Palace et museum, det kunne også vært en verneverdig bolig.
Vi trenger en guide, det bestemmer de kinesiske myndighetene. Og vi trenger også sjåfør når vi skal utenfor Lhasa. Ingen utflukt på egenhånd. Denne helga dro vi til Drepung Monastery, Pema, min tibetanske klassevenninne, er nært tilknyttet dette stedet, da hennes bror er en gjenfødt munk her. Vi sover over her, et par hundre meter over dalen. ”It’s a fantastic view”. Planen var egentlig ”sky burial” tidlig om morgenen, men dette er sperret for ”turister”. Kanskje var det like greit, selv om det er en utrolig del av kulturen her.
Det blir en utfordring og en fornøyelse å lage ett infill prosjekt her. Da de fortsatt bygger nye hus på samme måte som de alltid har gjort. Det har jeg selvfølgelig ikke tenkt å gjøre, men materialer, og byggemetoder blir likevel viktig. Kanskje blir det fargerrikt. Mer senere, går i ett her og har så langt bare tatt til meg inntrykk og blitt kjent med by og kultur.
Tags: Potala Palace, reise, Tibet
